Leger om livet: #104. Er uro veien til alt vi lengter etter? Med urolærer Caspar Seip.

Kan jeg romme den følelsen av skyld jeg kommer i kontakt med, når jeg tar ansvar for meg selv?

I stedet for at jeg går uten du er sur, i stedet for at jeg går uten du føler meg dårlig behandlet.

Og den følelsen av skyld er dippt meningsfull, og den kommer til å gjøre deg mer til frettes i livet,

hvis du bare sier, jeg inkluderer det i livet mitt.

Og øve på å romme følelsen av skyld for å ikke være som jeg tror jeg burde være, nemlig en som er uten grenser.

Hjertelig velkommen til Podcasten Leger.

Om livet mitt navn er Annette Dragland, er ute under leget.

Og jeg lager denne podcasten for å dele nyttige og spennende ånes kunnskap om kroppelse og syn.

I dag har jeg med meg en gjest som har vært i podcasten før.

Han er en av mine ynglingsgesta, og som har lært meg veldig mye.

Han heter Kaspar Saip.

Kaspar har over 40 år jobbet som teraput, med bakgrunnen som fyseteraput og psykoteraput med egen praksis.

Han har skrevet boket Kampen mot Uron med sin tidligere kollega Bernhard Bømer,

og også kjent fra podcasten Guru og Guru, som han hadde sammen med Guru Foster Vol. 2.

Det var jo en av Norges største podcaste i flere år.

Han har også egen podcast nu, som heter samtale med Kaspar, og det er vel en til uroskolen.

Den hører til uroskolespodkaststrøm, kan vi si.

Ja, ja.

Og så driver du Kaspar uroskolen i Oslo hvor du lærer bort uromethoden til de som ønsker.

Den driver du sammen med masse andre dyktige folk.

Hjertelig velkommen Kaspar.

Tusen takk av dette.

Veldig hyggelig at vi fikk det.

Nå sitter vi her i mitt studio på Fornebø.

Her er det flere skardiner rundt for å dempe lyden som skal bli best mulig lyd.

Du har satt deg i soffan.

Jeg sitter i stolen min, og vi skal ha en prat om Euro.

Ja.

Så veldig hyggelig, fantastisk fint kontora og utsikt.

Ja, det er så utrolig fint å sitte her og skrive.

Og nå har du akkurat sagt til meg, Kaspar, at du står opp til hva fem, for du skriver bok.

Ja, det er riktig.

Og så står du opp tidlig, og så skriver du for du føler at oren kommer lettere.

Så tidlig på moran.

Og da fikk jeg veldig lyst til å prøve.

Den soloppgangen er veldig fin herifra.

Ja, jeg er dobbelt givinst ved å være her på morgningen.

Hva er det du skriver bok om?

Nei, jeg skriver bok om mitt favoritt tema, som er Euro.

Jeg har skrevet en bok før som du sa, og det begynte å være 8-9 år siden.

Den kom ut i slutten av 2014.

Og det har jeg jo skrive den boken sammen med en vende meg som heter Ariel Bjørndal.

Og vi har diskuteret kampen mot Euro.

Det er jo en bra bok.

Er det en vende å skrive en ny bok, da?

Og så har vi kontrempt det.

Der skjedde ganske mye på de 9 årne, så vi har lyst til å skrive en bok om Euro,

og dennes betydning for menneskerne.

Og en av de viktige tingene som da kommer til er et mer politisk perspektiv.

Hva betyr Euro i, for eksempel, i forhold til de samfunnsproblemene vi står over for i dag?

Kanskje så store samfunnsproblemene.

Det kan være verden samfunnsproblemer, slike ting som krig,

og naturtapp, klimakrise, sånne ting.

Ja, for det er ikke tvil i at det er mykje Euro i samfunnet vårest.

Og da tenker jeg at vi nesten må gå inn på hva er egentlig Euro, hva betenner du som Euro?

Euro er jo en... Det er noe vi har i kroppen, som jeg ser det.

Så er det den primære Euroen vår, den ligger i kroppen vår.

Den er en sanserfaring fra kroppen.

Akkurat som følelser er sanserfaring fra kroppen.

Det er ikke tanker som er behovet vårt.

Det er noe vi sanser i kroppen vår.

Når vi retter opp markssomheten mot bolen,

det er så bryste mellange med magen, så vil vi alltid kunne kjenne Euro.

Kanskje avbrutt av korte øyeblikket og taler.

Men de fleste mennesker vil kunne kjenne grader av Euro til den hvert tid.

Det er mennesket som normalt tilstand.

Når jeg sier, de fleste mennesker er egentlig alle mennesker, minus noen veldig få som er helt spesielle livserfaring.

Men du har jobbet som terapeut i 40 år,

og hjelper uttallige folk med å leve bedre med Euroen sin.

Så det du ser, vi alle har en Euro,

men vi kan leve gode liv til tross for den Euroen.

Ja, og jeg vil dra det lenger enn det.

Jeg vil si at vi lever i en kultur, og vi har et sin som bekjemper Euro.

Det virker, men vi er veldig opptatt av å gjøre det.

Og vi tror på en måte medisinsk kultur også,

og tror på at Euro er noe vi skal bekjempe.

Vi har medisiner som gjør det, og vi har kurser,

og vi har masse greier som prøver å bekjempe for kontroll på Euroen.

Ja, vi kvitt Euroen.

Vi blir et rolig menneske,

og jeg har jo drevet veldig mye med det i mitt liv,

og prøvde å bli et rolig menneske.

Ikke bare rolig, men også alle andre kvaliteter som jeg trodde jeg burde ha.

Jeg har drevet veldig mye med.

Og Euroskolen og Europerspektiv er egentlig akkurat det motsatte

at det er Euro vi må ha.

Og at Euroen er veien til alt vi lenger etter.

Den boken jeg skriver på nå, den tar det som utgangspunkt.

Hva mener du, hva legger du i det at Euro alt vi lenger etter?

Euroen er veien til alt vi lenger etter.

Det betyr, i motsetning til å prøve å bli kvitt Euroen,

skal vi undersøke å gå inn i Euroen,

og gjennom Euroen,

og det vil føre til at vi får kontakt med ressurser

som gjør oss rikere,

som gjør at vi ekspangerer,

at det som ikke har vært mulig blir mulig for oss.

Ok, men jeg tror de fleste bare tenker når de hører denne episoden.

Jeg vil lære meg hvordan jeg har blitt kvitt Euroen min.

Jeg sitter med utrolig mye Euro,

og jeg tror ikke det er normalt å ha så mye Euro som jeg har.

Og har vi ikke lært at vi skal ha det bra i livet?

Hvorfor skal jeg sitt med denne Euroen?

Det er utrolig utkomfortabelt.

Ja, og du er sikkert sånn som meg,

du som tenker det er sikkert sånn som meg,

og jeg ønsker deg lykke til med å bli kvitt Euroen din.

Og jeg fortsetter med det.

For det er vanskelig.

Ja, jeg har ikke klart det,

og jeg er 72 år snart.

Så jeg tror at Euroen denne borten når vi dør.

Det kan jeg jo ikke vite en gang,

men jeg tror det, for denne er jo liksom knyttet i tanker,

og følelser, og kroppen vår.

Og kroppen, tankene og sine bort blir borten når vi dør.

Så da tror jeg også kanskje Euroen blir borten,

men jeg har ikke tenkt å døre, jeg har tenkt å leve.

Og da må jeg anerkjenne Euro som en viktig del av livet,

og kanskje en mer viktig og mer sentral del av livet

enn det vi og sine bort liker og tror.

For det er at Euro er jo så ubehagelig.

Og det å skulle bruke det ubehaget til nå,

det er en ganske fremmed tanke.

Men det er til nå.

Hvordan skrev jeg til mine følgere om de hadde noen spørsmål til deg.

Og det skal vi komme til.

Men en av de spørsmålene som går igjen,

er hvordan kan det bli kvitt Euroen min,

hvordan kan jeg få det bedre i livet,

hvordan kan jeg bli lykkeligere,

hvordan kan jeg få bedre selvfølgelse.

Det er mange prøve å finne den av en,

og jeg er igjen så godt igjen i det,

for at jeg har selv vært på den stien der.

Jeg har lest utallige døker i psykologi og lykkeforskning.

Jeg hadde vært helt ovist om at jeg skulle klar å bli kvitt min Euro.

Men for meg så var det bare en utrolig stor befrielsen,

og det er noe som er helt normalt,

og som jeg ikke trenger å bli kvitt.

For at det ble den der Uran på toppen av at jeg hadde Euro,

altså hadde det Euro over at jeg hadde Euro.

Den ble borte.

Så man kan finne levet,

gå liv til tross for at man har mye Euro,

for det er jo mye Euro i livet mitt selvom.

Jeg er levet godt i dag.

Jeg tror det er med lykke. Det er en veldig vanskelig hånterbar størrelse.

Men noe som ikke er vanskelig hånterbar er tilfredset,

og at jeg vet at lykke kommer å gå veldig mye i livet vårt.

De fleste mennesker har øyeblikk av lykke,

og så har vi også øyeblikk av ulykke.

Men hvis du tenkte at det var mulig å velge,

ok, vil du velge å satt seg alt på å bli lykkelig,

eller vil du anerkjenne at lykke, at ulykke, altså smerte,

og følelser av tap, for eksempel, er en del av menneskelive.

For hvis du anerkjender at det er det,

og når du ser nærmere det, så er du nødt å anerkjenne det,

for du ser at, for eksempel, man mister noen man er glad i,

det er jo noe som gjør veldig hånt,

og som kjennes ut som en stor ulykke.

Men det er likevel en helt normal del av livet.

Det skjer hele tiden.

Men hvis du kunne velge tilfredset og si,

er det noe jeg kan gjøre slik at jeg har en grunnleggende tilfredset,

til og med noe livet er ganske vilt,

det er mitt forslag da.

Jeg tror det er en bedre vei å gå, så det er en større chance for å lykke si.

Og da jeg begynte å gjøre det,

så har jeg opptaget at jeg har jo en helt annet tilfredset med livet nå,

etter at jeg sluttet å prøve å bli lykkelig.

Og jeg mener ikke å resignere, ikke det hele tatt.

Å resignere er jo ikke å bli tilfreds.

Det handler om å akseptere,

å være takt nemlig for det livet vi har,

også i oppåbakkene,

for de kommer oppåbakker.

De kommer smertefulle erfaringer,

det er helt sikkert.

Selv i alle, alle mest succere ikke mennesker opplever det.

Selv i alle vakkereste,

selv i alle rikeste,

selv i alle klokeste opplever det.

Jeg fikk et spørsmål hvordan man kan skylle

indre ur og angst.

Jeg fikk faktisk to spørsmål om det.

Hvordan kan man skylle på det?

Hvorfor skal man skylle på det?

Nei, nå har du spart på spørsmålet.

Men det er helt umulig å skylle det.

Men sånn er menneskesynet,

at det tror at det å ha differensierte kategorier

vil være nyttige i denne sammenhengen.

Men angst og uro og frikt og skam og skyll

og ensommet er ubehagige kroppen vår.

Og det der med å skylle på ting,

det handler mye mer om hvilke tanker som følger

med disse følelsesmøs tilstande,

disse kroppsløy tilstande som vi sanser.

Og det er kanskje nyttige forsknings sammenheng.

Det vet jeg ikke riktig.

Derfor er det ikke så godt å bruke ord i uro,

for det tar opp i seg alle disse underkategoriene.

Vi er så heldige i Norge at vi har et ord som uro,

som er et annet nærmeste ord til uro

som jeg kan se, det er faktisk ubehag.

Og det tar opp i seg alt, for eksempel angst.

Og så ser vi oss at uro eller angst eller skyll

er følelser som hører hjemme hos menneskene

og som kommer og går i livet vårt

og som svinger på en måte i bølger i livet vårt

avhengig av ytre omstandigheter.

Avhengig av både ytre og ytre omstandigheter egentlig.

Men jeg tenker at de som hørte på,

som ikke har tenkt på dette,

som som meg, jeg hadde jo aldri kjent etter

hvordan jeg har det i kroppen min.

Det var veldig rart å nytte, jeg begynte å mediterere

for 10 år siden, eller 12 år siden.

Og plutselig skulle jeg kjenne etter.

Følelse hadde jeg i kroppen,

og det var så utrolig ubehagelig.

Hvordan kan man gå innfor å kjenne etter?

Hvordan begynner man,

hvis man ønsker å forstå hva uro er

og hva du mener med dette?

Jeg tror at det man begynner med er egentlig

når du bruker ornamentasjon,

hvertfall inkluderer det ord å stoppe opp.

Det inkluderer det å stoppe opp i verden,

og ta en pause og rette opp mærksomheten innover.

Fordi fleste mennesker så ville inkludere det, tror jeg.

Og det å ta opp mærksomheten innover,

men innover til kroppen,

til det sandsbare.

Og det er jo ganske lett for deg,

for å holde på tekkoppen din.

Du kan ta opp mærksomheten til fingeren

de som holder rundt tekkoppen din,

og kjenne hvordan jeg kjenner,

hvordan jeg er farig,

hvordan føler jeg kontakten med den tekkopen?

Det er en meditativ bevegelse i sinne,

og med opp mærksomheten,

som dveler ved et intrykk.

Og så kan man,

når du spør på den måten, så vil jeg si at det er veldig nyttig

å øve seg på å ta pause i livet,

hvor du blir stille og retter opp mærksomheten mot kroppen din,

og sandser kroppen din som den knedet,

sandser baken din,

sandser pusten din,

sandser alt som skjer i kroppen din,

og at du gir det opp mærksomhet,

interessert, vennerlig,

tolvmodig,

fritt for agenda,

som er at typen,

jeg vil ikke ha det sånn,

at du i stedet for å ha den agendaen,

sier, jeg har lært alt å være som det er.

Jeg øver meg alt jeg kan på å tillate at det er sånn som det er.

Det som er ubehagelig.

Og det som er behagelig,

jeg gir det plass og tid i min oppmærksomhet.

Og så ser jeg at sine vårt,

det har jo masse preferanser, det er noe som kjenner til en menneske sine,

det er at det har preferanser,

det synes noe er bedre enn noe annet,

og det er det samme som kjenner til en kultur,

det er det som er en kultur,

det er at den foretrekker noe frem for noe annet,

sånn at det vi snakker om noe,

det er å gå utenfor det som sinne egentlig naturlig gjør,

for sinne sier,

jeg vil ikke at det skal kjenne sånn i ryggen min,

eller jeg vil ikke at det skal være så mye uro i magen min,

men det viser det er,

kan du vende deg mot den uro du er sammen med den,

gi den oppmerksomhet,

gi den tid,

la den forvære sånn som den er,

og erfare den i sin bredde,

og sin lengde,

og sin intensitet,

og sin sitt omfang,

slik den er hos deg,

akkurat nå.

Og hvis du kan det i et sekund,

så kan du det jo.

Og så kan du kanskje

klare to sekunder også,

men hensiktene dette

er ikke

å klare det som en slags

øvelse som strekker seg over

ja, minutter eller timer.

Det er mer, kan jeg gjennopperette

kontakten med kroppen min.

Du må huske bare at en gang har du hatt den.

Da du ble født, så hadde du

full kontakt med kroppen min.

Du kjente hver ting,

og du gav så uttrykk for alle det,

for tinget du følte, og alt du sannsette.

Og på grunn av

sosialiseringen du har vært gjennom,

og som alle mennesker må gjennom,

så er kontakten

med kroppen redusert.

Det er nyttvendig for oss å gjøre det,

for å bli samfunnsdeltakere,

familiedeltakere,

akceptable.

Og så må vi,

og nå er tiden kommet for den som

spør, da,

å ta opp merksomheten til å

øve opp den i en

evnen til å møte

uro, ubehag,

alle signalen

og intrykkene fra kroppen.

Det kunne jo være for at

jeg har et innehold i seg selv,

men det er også for at det er så nyttig for oss,

for at det er veien til å utvide

seg som menneske,

til å få mer

glede og engagemang

i det livet du har fått.

Skal vi ta en eksemp,

kanskje?

For å

kompretisere det litt.

Jeg fikk et

lite brev.

Og jeg tenkte at det var en fin

måte å

prøve å se på hva

uro, hvordan man kan

kjenne etter uro enn, for

vi blir jo trikket da på forskjellig

vis. Jeg kan få uro for

noe som rot,

og trenger ikke du å ha noe uro

for det.

Vi har fået uro for

ulike ting utifra hvem vi er som person.

Og så var det en

mann som skrev oss

et lite brev når han hørte at du

skulle komme på podcasten.

Jeg tenkte at det leste opp,

hei!

Jeg er oppvokst med en far,

og en farfar som er dominerende

i sosiale settinget.

Det vil si at det er alltid de som prater

i sosiale settinget om de

samme tingene enten det er elbil eller

krig.

Det oppleves som om de overhoveder

ikke er interessert i det hele tatt

hvordan de andre i familien har det.

Jeg er oppvokst med dette.

De siste årene har det gått opp for meg at det

alltid har vært slik. Jeg snart 40 år

og har en søn på 10 år, og jeg ser

tydelig at når skjønnen min prøver å

komme til ordet, henvender seg til min far,

blir også han snakket i munnen på

avbrutt og ikke lyttetel i den grad

pris på at andre lyttet til meg

når jeg har noe å fortelle.

Dette triker en uro i meg.

Bære jeg som med rom som min far,

eller farfar blir jeg urolig.

Jeg vet veldig godt at samtalen

eller monologen som det egentlig er

kommer til å fylle romer resten av

den tid vi er sammen den dagen.

Etter å ha hørt podcasten og lært

at dere prøver hele tiden romer

uroen som triker så smag i

forskjellige settinger,

og accepterer det sånn som det er.

Men akkurat denne uroen er

ekstra vanskelig for meg å håndtere.

Det jeg egentlig vil si til min far,

denne historien har hørt mange ganger

før. Nå er det vår tur

til å bli sett og komme til ordet.

Jeg prater med søsken og mine

som opplevde sammen på samme

måte, og det er et stadig

samtale emne å si mellom

utnatt noe å sige noe.

Kan dere prate litt om dette?

Om dominerende familiemedlemmer som prater

høyest, har bryt altid skal fortelle

de samme tingene hver eneste gang

man treffes, og aldri gir

andre ordet.

Ja, det var jo

en kjent erfaring.

Det var en kjent erfaring for meg også.

Var det det for deg også?

Ja, min far, jeg gir

ordet til meg mykje, men

alle har jo en annen

person som tar mykje rom.

Om det er en far,

eller om det er en onkel, eller

hva er det?

Hvordan følte du deg?

Jeg kjenner meg veldig

igjen i den

sterke lengselen

etter å bli sett og hørt.

Etter å få plass

hos faren min.

Jeg kjenner også igjen

dette tema fra mange, mange

mennesker jeg har snakket med egentlig.

Hvor sterk det er i veldig mange mennesker.

Jeg tror egentlig det er en veldig van...

Kanskje det er helt standar

en standar erfaring som vi har

i mennesker, nemlig at

selv om vi har fått ganske mye

som du sier du har fått, så har vi

en lengsel i oss.

Etter å få plass

hos mor og far.

Og det er jo en...

Det er en

smerte derinni, ikke sant?

Det er...

Når vi går inn i det og ser på det

som brevskrivern der som

skriver, så

vil det være

eller så er det

en uro, et

ubehag

som han som har skrevet

møter når han er samme fornsjen.

Og så blir du egentlig...

Jeg tror det er veldig bra det han har gjort

å prøve. Og jeg synes brevet egentlig

vitter om det også at han har prøvet

å være samme den følelsen.

Og kanskje han til meg har prøvet

noe som jeg er enda vanskeligere

og nemlig å være fornen å si

jeg går i møte med farnen min

for å få den følelsen

og for å være sammen med følelsen

og hvis farnen min ikke kan leve opp

til det og gi meg den følelsen, så er jeg egentlig

da har jeg jo ikke fått det jeg kom for.

Det vil være

veldig fremovelent da.

Og det er en sånn ting kan man egentlig

bare si hvis man virkelig tar ansvar

for seg å si at det som

det er sånn, at det

å være barn og bli soret

og dominert

det er normalt for menneskene.

Det er sånn det er å bli sosialisert

i en familie egentlig.

Og det setter sine spor i oss.

Og det er bare vi ser det som kan

ta ansvar for det. Og det er eventuelt bare

vi ser det som kan gjøre noe med det

hvis vi føler at det trengs å gjøre noe med det.

Det er ikke slik at far

gjennom å gi deg i mer

plass nå vil lege det såre.

Hvis det såre vil være der

om farnen din lever

eller om farnen din dør.

Sånn er menneskesinne

at det tar den typen såre

å gjøre de eller de finnes i oss

selv. Og vi må selv ta ansvar for det.

Og ansvar for det

betyr å føle

den følelsen

og se for at det

går an å bruke farensyn til noe her

nemlig.

Utover å vekke følelsen.

Og det er å si til far

og det er å uttrykke

far at

jeg har alltid

hatt en stor lengsel

eller at du skulle se meg

og høre meg. Og stadig vekk

har jeg den lengselen.

Og det jeg møter

igjen og igjen i meg selv er en følelse

av at

at jeg blir ikke tilfreds.

Jeg blir ikke tilfredsstilt. Jeg får ikke

det jeg lengter etter.

Og jeg har gått rundt å tro at

det er min oppgave å gi meg det.

Og nå ser jeg at det ikke er din oppgave

men det er min oppgave å gi meg det

og ta meg på alvor.

Og gjøre det som kan gjøre meg

indelig tilfreds. Jeg tror det er veldig godt

for faren din

at du fritokker han for den jobben

og jeg tror det er veldig godt for deg

at du tar ansvar for den selv.

Det er slik vi vokser.

Men jeg bare tenker

hvis jeg var han så hadde jeg kanskje

tenkte jeg at

det bare utsetter meg selv

for mindre time med ham.

For det er han som er så irriterende.

Det er han som er problemet. Jeg har det bra

ellers. Men når jeg er med ham

er det slitsomt. Og alle andre

synes jo det er slitsomt.

Det er veldig lett å tenke at det er noen andre

sin.

Ja, det er riktig det. Det gjør vi.

Det er på en måte å utvei noe mer enn for sinne

at det er noe andre der noe grænter med.

Hvis de fixer seg, så vil det bli bra for meg også.

Men man kan da ikke bare være

mindre dominerende.

Det er jo ikke godt å vite.

Det som er spørsmålet er om

kan du gjøre det som trengs

for å gjøre deg lykkelig

eller deg selv tilfreds?

Fordi at det er bare ditt ansvar

og du ser at

sånn som det ser ut for meg, og det kan mer

at du er enig i det, at

denne følelsen i deg har vi ikke for

plass. Denne følelsen

i deg har vi ikke

blitt sett av og blitt dominert.

Den følelsen er din

og den er i deg

til og med hvis faren din dør.

Det betyr at du har

en stendig ansvar for dette.

Det er ikke faren din sitt ansvar.

Faren din har bare gjort så godt han kan

og kanskje han gjør så godt han kan.

Hvertfall er det sånn for meg

at jeg tok

jeg har møtt mennesker som ikke gjør så godt de kan.

Nei, jeg tror de fleste gjør så.

Så godt de kan.

Det å be andre å gjøre mer

kan det ha kommet ofte ikke noe godt ut av.

Det som kommer noe godt ut av det er

å gjøre noe med seg selv.

Kan jeg ta ansvar for de følelsen jeg har

og det handler om å romme

de følelserne, og det handler om å

være ydmyk

i livet.

Det jeg har fått,

det har jeg fått for å ta ansvar for selv

i stedet for å

forlange at andre skal ta ansvar for mine følelser.

For jeg tror alle

mennesker har

en relasjon som de synes er vanskelig.

Det er ikke noe kjenn på en

uro når de er lag i den personen.

Tenk at kanskje

hadde de bare skjerp av seg eller

kan ikke de bare ta seg sammen

og være mer

virkelige eller påtelt mer

eller slette å behymre meg for de

eller slette å bli dominerte av de.

Man har jo så veldig lyst

å bare finne.

Det jeg kjenner hvertfall er at

man fortsatt lyst å bare finne løysninger

sånn at man slipper å ha det sånn.

Det er veldig fint.

Men du ser

det uroperspektivet da, det er at

det er gjennom uro du utvikler deg.

Hvis faren din

tok ansvar for din uro, så

fra tok han deg din mulighet

til å utvikle deg.

Det er de å

gå gjennom din uro

å ta ansvar helt, ta ansvar for den selv

og utforske den selv.

Gjerne vil hjelpe av en annen person, en veileder

eller noe sånn. En som skjønner dette.

En som har egne erfaring

med dette.

Men i det øyeblikk, det du egentlig bør

om deg i brevet ditt, eller som du

problematiserer, det er

ja, man kan ikke la han ta ansvar for min uro.

Men når vi lar andre mennesker enten

det er far eller det er en

behandler, ta ansvar for

for eksempel en behandler som gjerne vil ta

fra det uroen med i denne medicin,

og samtidig muligheten for din egen vekst.

Så hva er

en annen måte han kan gjøre?

Når han neste gang er

i selskap med far,

og han synes at han dominerer hele

samtidig, han føler at hele

festen blir rødlagt for faren,

prater så høyt og dominererer han som

krigen, eller elbiler.

Og han føler også et ansvar for

sin tidgård gamle søn som han ikke har lyst til

skal bli domineret.

Hva anbefaler du han

ikke gjør da?

Det første som faller

meg når du spør

sånn, det er

veldig nyttig at vi som er

barna til noen

tar ansvar for hvor mye vi er sammen

med de vi er barna til.

Og for veldig mange mennesker oververderer

langt sin evne til den

tid og intensiteten de klarer å

være konstruktive sammen med sine

egne foreldre. Det er vanskelig

å reise på hystetur i påska som

har å si

å ta ansvar for sine egne behov

det er egentlig det vi snakker om

jeg vil gjerne være samme morfar

på hytta i påsken

men når jeg har

jeg merker at når jeg har vært sammen

med de mer enn en dag så begynner jeg

langsomt å forfalle til en stadig

større grad av barnslighet selv.

Og jeg blir aggressiv

og jeg blir påstårlig

og jeg blir diskuterende

og jeg blir alle de tingene som jeg

vil være.

Og det finnes en annen

jeg som kan ta ansvar for det å si

at det er rett og lett for mye for meg

å være samme foreldrene mine lang tid av gangen

selv om normen er at man skal ha det

veldig hyggelig som familie i tre

uker sammenhjegget i sommerferien

Så det første man må gjøre

er jeg stand til å ta på alvor at jeg

synes det er vanskelig

i stedet for å legge ansvar på

at jeg synes det er vanskelig på noen andre.

Men trekk man seg ikke bare unna da?

Jo, men man må trekke seg unna

så mye at man ikke hendfaller

til reaktive mønstre

som jeg nevnte i stedet.

Når du først er fanget i,

når du først er trygget

så faller vi inn i reaktive mønstre

enten de er pågående

eller til baktrekkende mønstre

så er det bare automatiske mønstre

for å beskytte oss mot den smerten

vi opplever i det her blikket.

Men det blir vel ikke bedre av å si

at jeg skal aldri møte min far igjen?

Nei.

Jeg sa ikke aldri, jeg sa

se grunn på

hvor mye er det godt for deg

å være sammen med dine forældre

av gangen.

Og det betyr jo ikke,

det kunne jo for noen også bety

at jeg skal ta et ganske langt opphold

å være samme forældrene mine.

For noen mennesker betyr det.

Det er mennesker som er utsatt for overgrepp

for det kan være veldig nyttig.

Men det som er utfordring

for å ta en sånn for det selv

i stedet for å leve i en drømmeverden

som er at faren min skal være annerledelsen den er

det er ikke sikkert at den har forutsetninger

for å være annerledelsen den er

eller han har ikke det.

Det er ingen mennesker som har forutsetninger

for å være annerledelsen de er

da må vi som arbeide med oss selv

vi må se kan jeg

bli annerledelsen jeg er

kan jeg gjøre annerledelsen jeg er vanligvis pleier å gjøre

og se hvor lett er det

for det er ikke lett

for å endre seg

så hovedbudskapen mitt

i en sånn problemstilling

er jo

det er jeg som må ta ansvar for

om jeg har det bra eller ikke

og det er jeg som må gjøre det som er nødvendig

for at jeg skal få det bra

dette er jo veldig aktuelt også innfor

perforhold hvor mennesker går ut og tror

at partneren har et ansvar for at jeg skal få det bra

det er totalt du enig

men meningsløs

forståelse av virkeligheten

men man er jo

indokter i dert med at

man skal finne den ene

spesielle som skal bevri deg

fra all din lydelsa

drømmeprinsen eller drømmeprinsessen

det er man indokter i dert med

det er mange som tror det

og de går fra hverandre for det er vakken rett

der likevel, for eksempel

så som jeg ser det så finnes ikke den drømmeprinsessen

og drømmeprinsessen

det som finnes er parforhold

og det å være barna til noen

men det er også ganske harte arbeid

fordi man blir veldig såret som barn

og de sårene bærer man

med seg inn i voksenallderen

forstår du det du

at man blir såret som barn

det å bli sosialisert betyr å bli såret

det betyr å bli avvist

og kneblet

og preset

og mange veldig behagelige ting

men sånn er det bare

sånn er det å være menneske

vi mennesker, vi lever et liv som er å bli

samfunn

og det er ingen smertefri prosess

og den prosessen bærer vi med oss

resultatet av resten av livet

og vi må arbeide med oss selv

for å bli fri fra det

slik at vi ikke går rundt heldig

vårt å tro at det er noen andres feil

at jeg ikke har det bra

ja for det er veldig let å tenke det

at hadde det vært

hadde jeg en annen barndom

hadde jeg en annen mann

hadde bare barna mine gjort som jeg sa

at det var mye bedre

og hvordan klarer man å

komme seg ut av den tankegang vi hadde

for jeg har syns at

jeg var veldig vanskelig

og jeg er fremdeles

at han framfor meg irriterer han

i sikkerheten

man har sånne ting

hele tiden, man tenker bare

at jeg hadde de bare skjerpa seg

eller behandle folk bedre

eller gjort noe bedre så hadde jeg hadde bedre

hvordan

sånn som han som skrev dette innleget da

hvis han vel da

å holde litt mer avstand

til faren sin, for han merker at han blir

urasjonel

kanskje barnslig, kanskje

valiriterer, han går inn i

de sånn reaktive mønstre han

men at han ønsker å ha litt kontakt

og møtes på

sunda smidda for eksempel

hva kan man konkret

gjøre når han kjenner

denne uroen bygg seg opp

hvis vi

skal være veldig konkret

så heter det hold kjeft

hva er stille

flytte opp merksomheten inn i deg selv

og kjenne til hvordan er det

å være deg

når virkeligheten er sånn som det er

når faren din er sånn som det er

når alt er sånn som det er

kan du være så

kan du være oppmerksom innover i deg selv

i stedet for

utover mot det som du tror er problemet

det er starten

og det er jo en veldig vanskelig

dette er jo noe lette ting

det er en øvelse

som trengs

å øve og øve på

og som man trenger gode

veiledre på

og det er sikkert mye å hente i

bøker og

media

men det er også veldig mye i

bøker og media som er sånn

at det er fullt av råd

som handler om hvordan du burde være

og at du skal få til å være

på en bestemt måte selv om du ikke er sånn

det er ikke sånn at du kan bestemme deg

for å være rolig, ja jeg har prøvd å bestemme

for deg i 50 år, jeg klarte ikke det i hvert fall

du kan ikke bestemme deg

for å være tålmodig

du kan ikke bestemme deg for å være annerledes enn du er

spørsmålet er om du kan tåle å være det

og ta ansvar for deg selv

og du tåler å ha det sånn som du har det

og ta ansvar for deg selv i stedet for å legge

det ansvarer opp på andre

men la seg da at han

han kjenner på den uroen

så det

det du ofte spør er

er det ubehagelig eller behagelig å være deg

da

og da vil han sikkert ikke være at

det er veldig ubehagelig

og så kan man stille seg da og spørsmålet

hvor er deg kjenne i kroppen min

ja du har begynt å lære

det er uro

metoden ja, jeg har hørt så mye på deg

nu at det

og så kjenner jeg

hvor er det

som som min uro kjenner veldig ofte i brystet

eller i halsen

nå kjenner jeg ryggen, nå kjenner jeg hofta

men veldig mange kjenner det

mellom golvet

så la seg at han kjenner det i brystet

det knyter seg i brystet

han sitter og ser på farenskyen

som dominerer hele samtalen

han hadde lyst til å snakke med morsi

eller søstrasi, men han får ikke ordre

fordi faren er dominerer

du skal se innover

kjennet der, hvordan det er

kan du være sammen med den følelsen

det betyr å holde den i oppmerksomheten din

et sekund

ikke

et halvt minut eller

10 minutter eller resten av dagen

eller resten av ferien

men i et sekund

jeg har ikke trofett noen mennesker

selv mennesker som er veldig, veldig kritisk vanskelig

har sagt til meg at de ikke kan klare det

de har sagt at de kan ikke klare resten av livet

eller de kan ikke klare det etterpå

for det er sånn man forstår det spørsmålet

hvis jeg sier kan du klare å være sammen med den følelsen

så sier folk, nei

fordi, men hvis jeg sier

kan du klare å være sammen med den følelsen akkurat nå

så sier folk, ja

jeg kan klare det akkurat nå

men jeg kan ikke klare det videre

men det er slik

menneskesynet fungerer

at det setter opp tanker

som fremtiden

i stedet for å holde seg til her og nå

og det er her og nå, jeg har den følelsen

kan jeg klare det nå

hvis jeg kan klare det nå så kan jeg kanskje klare det nå også

og nå kanskje

men nå har jeg

i seg ser ingen

utstrekning

nå er ingen tid

kan jeg klare det akkurat nå

og gjennom å øve på det

vil vi øke kapasiteten

til å være sammen med euro

jeg ser ingen annen vei å gå

enten det er akkurat denne personen

eller deg eller meg eller samfunnet

vårt eller menneskene

hvis menneskene skal overleve

så trenger de å gjøre det

rommes i en euro

være stille rett opp

mærksomheten innover og si

jeg blir her sammen med det som er så vanskelig

inn i meg, ikke sammen med

tankene om at farlen mine er

en døst eller

fordominerende

sammen med hvordan er det å være meg

når farlen min er sånn som han er

hva ville førtel

tenker du, før han

ja, det vil

føre til at du finner

det du lengter etter

det vil føre til at du får

kontakt med ressurser

som gjør at du vil kunne opptre

annen ledesom for farlen din

og når du opptre annen ledesom for farlen din

så vil de ha konsekvenser også for farlen din

det er veldig mye som forandrer seg gjennom at du

forandrer deg

jeg vet at

det fører til det

jeg har holdt på med dette så lenge at jeg vet det

det fører til det

du må bare være veldig til å gi opp

din egen agenda om at du skal ha det

på en bestemt måte

du har det som du har det

og du må ta utgangspunkt til det

i stedet for å tro at

du er en slags mekanikk som en bryter

som du kan skru på for å få det annet ledes

dette er på en måte

et mysterium

hvordan sånne ting forandrer seg

gjennom at vi våger å være

samme virkeligheten slik den er

for det handler om

det og hvordan farlen din er, det er virkeligheten

han er som han er

og du ser det som dominerende

men det er en slags adjektiv eller

er det ikke det?

en slags egenskap som du knyter på det

han er som han er

og du

gjør alt du kan

for å være sammen med det som er

sånn som det er, og hvis du klarer det

i et sekund så klarer du det

eller hvis du klarer det nå så klarer du det

og så er det sånn, jeg er helt sikker på

at for deg, sånn som for meg

så har det vært sånn at

å strekke det

utover lang tid, det er helt mulig

det blir for mye for deg

og da henfaller du

igjen til de reaktive mønsten

som hver og hver sur

bakutrokket, kritisk

aggressiv

lei deg, deprimert

whatever

det er det som skjer, det er det som

utspiller seg, så blir det akkurat som

reaktionsmønster

som utspiller seg hver gang du

f.eks. møt far din

og hvis du da klarer å

håndtere eller kjenne på din

følelser, så vil du med 10 kanskje

også

håndtere situasjonen annes

som igjen kan

endre situasjonen

det er det du tenker

altså når du forandrer det, så forandrer du

situasjonen, det er jo helt opplagt

men du vet ikke hvordan

men den eneste ting du kan

forandre, det er deg selv

det skal jeg lov deg at

det du kan forandre i livet ditt

det er bare deg

uansett hvor mye du ønsker

å forandre andre

og kanskje du til og med i

liten grad kan forandre deg

for det er ganske vanskelig å forandre

mønster som har ligget der i

10, 20, 30, 40, 50 år

men det er noe magisk som skjer der da

hvis man klarer å

reagere

stoppe opp om det så er ett halvt sekund

før man har tenkt til å

svare irriter tilbake

til faren sin f.eks.

man bare stopper opp i ett

lite halvt sekund og kjenn

hvordan man har det

med 10 så ændrer det

jeg merker selv sånn som

jeg er barn

de trikker mye

uro

hos forældrene sine

akkurat som forældrene triker uro hos barn

og

det er ikke alt jeg klarer det

men av og til

klarer jeg å kjenne på uroen min

før jeg sier noe til han Ola

og han har jo begynt

og ser sånn

jeg tuller meg så ser han

mamma kjenner du på følelsene din

fordi at

jeg stopper opp

og ikke reagerer

og jeg synes at ordet reagerer

er så kostigent

du reagerer

du gjør noe som du har gjort

gjenn og gjenn og gjenn

det er et fast mønster som ikke

du bruker en koloriet på og tenker på

det bare skjer

og det du jobber

med

de som er på uroskolen

at man

kommer ut av de reaktive mønsteren

og då kan magiske ting skje

ja

og de reaktive mønsteren

de er jo neurofysiologisk forankret

de er

dype strukturelle

ting i jern vår

og det å forandre på det

det er ikke sånn som vi bestemmer

vi bestemmer like lite over det

som vi bestemmer over

hårreiserne som reiser hårpåarmene

når du hører en sånn skjingrende lyd

eller

at pupillen

øker og minker i

radius

av en grei lyser

eller at det utskiller

et eller annet hormon i kroppen

det er ikke ting vi bestemmer over

det er ting som nervsystemet

og organismen bestemmer

slutt med vår kontroll

sånn er det vi snakker om

og vi kan ikke

bestemme oss for å bli bedre mennesker

men vi kan påvirke det

gjennom å klare

og råme smerte

råme uro

råme

det ubag vi får i kroppen og virkeligheten er sånn som det er

derfor er det at faren din er irriterende

en stor gave

ja

så hvis jeg har uro

kaspar i kroppen

så

kan heller skjei velkommen

takk for at du er her med meg

ny uro

eller irritasjon

eller sjalusi

eller frustrasjon

så kan jeg på en måte velkommen

med den følelsen som jeg får

inn i kroppen når det skjer

ja

ikke sant, jeg tror jo at

dette kan sammenlignes

med urolig barn

at

barn som skriker eller er urolig

eller har det vanskelig

det, hva er det de trenger?

jo de trenger en voksen som tåler det

en voksen som sier

du kan få være hos meg

sånn som du er

og sånn er de følelsene

de er

de følelsene er på en måte vant til å bli avvist

liksom de er vant til å bli avvist av oss selv

og si nei, jeg vil ha deg

jeg vil ha en annen følelse

gå vekk uro

og det uron trenger dere at jeg sier til den

og jeg har det deg ja

nå kjenner jeg deg

du skal få være hos meg

jeg har tid til deg, jeg har plass til deg

jeg har kapasitet til deg

og det er ganske stor forskjell

å gjøre det enn å si

åh nei, der er en uro enn jeg har fått den bort

jeg må tenke på den gamle

ja, der er det

men det er også

slik at

ja, men vi har begrensninger

for hvor mye smerte

vi er klarer å ta imot

og hvis jeg er et voksen menneske

så er det jo jeg som har ansvar for det

å si, det er for mye for meg å være på hytta

så mange dager

men det kan være på hytta en dag

det vil jeg veldig gjerne

kanskje jeg kan reise med til frokostdagen etter

i stedet for å gjøre det til de andres problem

men jeg kjenner jo veldig mange mennesker

som har store problemer

å stå opp for det

å si det som det er da

nei, det er for mye for meg med mer enn en dag

eller to dager eller tre eller hva der

de hadde flest som ønsket å si, nei, jeg klarer fin til en uke

og så vet de

inn i seg at etter to dager

så begynner å bli fryktlig vanskelig

da blir det en annen perstemming

og det som hjelper da, det er mat og vin

og

mange ting som er egentlig

bare skaper avstand mellom oss da

som ikke funker ikke noe godt som mediciner

for man tenker at noe må bare ta oss sammen

herregud er klar jo i uka

på hytta med familien

det er jo det vi bruker allermest

det er å ta oss sammen

det er det mest

brukte psykologiske

teknikken som finnes

det er å forsøke å få til noe man ikke får til

det er dyrt menneskelig

men det funker ikke

men jeg bare kjenner

kjenner den følelsen da

og sei nei, vet du hva

jeg er klak i å være på hytte tur

jeg er helt uka med dager

eller mamma og pappa er kjempeglade

men jeg må begrønne det til to dager

for for meg

er det nok tid

og hvis det blir over det så blir det veldig

rolig, for eksempel

og hvilke følelser får du når du skulle si det?

då får det en veldig stor uro

vil du det da?

nei, det kommer han så voldsomt imot

det ser ut der er de igjen

så ser du at det er at du våger å stå for deg selv

det setter deg jo blikklig godt takk

med en uro som du har ansvar for

og som du kan si

åja, og den uron

jeg vil jo kalle den uron for skyld

og utrystrekkelighet

og den skyld og utrystrekkeligheten

må jeg ta ansvar for selv

i stedet for å gå rundt med

sånnne drømme

forestillinger om hvordan familien min budde være

for familien min er som nær

faren min er som nær

kan jeg ro med den følelsen av skyld

jeg kommer i kontakt med

når jeg tar ansvar for meg selv

i stedet for at jeg går rundt og er sur

i stedet for at jeg går rundt og føler meg

dårlig behandlet

og den følelsen av skyld er rippt

meningsfull

og den kommer til å gjøre deg

mer til frettes i livet

hvis du bare sier, jeg inkluderer det

i livet mitt

og rommet følelsen av skyld

for å ikke være som jeg tror

jeg budde være nemlig enn som er uten grenser

og det er helt å holde mitt problem

det er jeg som har det problem

og ikke faren min

jeg vil bare takke han

lytteren som har skrevet det brevet

jeg synes det var veldig fint

ja det var det, nytte jeg også

og jeg håper at du får lite

at du klarer å kjenne litt på urønne

og at

du får det bedre

med de hver tøya noen kasparier her

og så kan den

kontakte uroskolen

og delte på kursa

lese boken

kanskje lese ny boken

når den kommer, det kommer en ny eurobok

en stund til da

men vi håper på å skrive

dere har en vandring på uroskolen

som man synes er veldig

det høres så fint og nytt i ut

ja, det er veldig bra

da er vi i naturen i en hel uke

og lever i naturen

og det er akkurat som det å være naturen

det gir veldig mye hjelp

til å arbeide med disse

tingene er, det er der med å

kjenne hva som skjer inni oss

å være sammen med det og gi det plass og tid

og klare rummuro

for meg er det

naturen er et laboratorium

som er helt enestående for akkurat det

så derfor har vi mange vandringer

og til sommeren har vi flere

og det er enda noen plasser, ikke så mange

men det er enda noen plasser

de fylser nok fort opp etter denne episoden

ja, kanskje det

men du kan bare ha noen flere litter spørsmål

før vi skal legge på for dagen

at vi må få tid til derfor du skal videre

og

et sånt veldig

konkurrert spørsmål

hvis du skal gi et råd til et menneske

med sterk indoor euro

hva vil det være?

bestem deg for å prøve behålden

der er du igjen

takk for at du er med meg i dag

ja, der har du ja

jeg skal gjøre alt jeg kan

for å være sammen med deg

du skal få være her, jeg har bestemt meg for det

du skal få være her, og jeg synes det er innmær vanskelig

men jeg begynner nå

gjenn og gjenn og gjenn

gjør jeg alt jeg kan

for å være sammen med deg

jeg tror det er veldig

det var egentlig et veldig fint spørsmål

fordi du ser i det øyeblik

du tar det med sluttningen og sier

jeg skal gjøre alt jeg kan

for å behålle denne følelsen

da gjør det noe du aldri har gjort for

hittere livet har du gjort

alt du kunne for å bli kvitten

og det er ikke hjulpet?

ja, ikke hjulpet

så da snu vi 180 grader

og så kan du for å behålle den

og så ser man hva som skjer da

jeg har jo sett noe, men jeg vet at det er et godt råd

jeg vil ikke også spørsmål for i mor som skrev at

du kjente på så utrolig sterk euro

som du ikke følte å klarte å råme

hver gang sønn

kjørte og går med bilen

fordi hun hadde natt og fått lappen

og hun var så redd for å miste ham

hva sier du til hva?

jeg har hørt det før

men jeg er redd for barna våre

og det er ingenting du kan gjøre

med det som kommer til å være konstruktist

antingen å vende deg inn mot deg selv

og din egen euro å ta ansvar for den

i stedet for å være

en mamma som ikke slipper en nattenåring

for en nattenåring

er ferdig å bli opptratt av morsen

og må ut i livet

og det du ikke har gitt ham

før

det er ikke noe god ide

det er en god ide å si

men jeg blir veldig rolig

for det er så mye skummelt

der ute i verden

det er ikke bare bilkjøring

jeg synes også det

jeg er både barna og barna

jeg synes det er veldig skummelt

jeg vil at de skal ha det bra

men jeg vet at de kommer til å få det vondt også

og det er vanskelig å accepterere det

og det er vanskelig å gi ansvaret til dem

og hvis jeg skal klare det

så må jeg råbe min egen euro

jeg må si at det er faktisk ikke min jobb

de har livet

foran seg, jeg har det bak meg

de må lære seg

å ta ansvar for sitt eget liv

og det må de finne ut av selv

det hjelper ikke å ha en

veldig smart mor

eller en veldig smart far

som forteller ungdomen

hva de skal gjøre

om man har så lyst til å bare se

kjempeklokke oran

min er, gutten drar ut

på kjøretur

sånn som mamma vil kjørte

kjørte du som som mamma vil kjørte

har du fått lapp en?

nei

det er vanskelig å råbe med

sånn eurokassbar

men da kan man jo få hjelp

man kan ta kontakt på uroskolen

ja man kan det

det er fint

vi har noen flere spørsmål

før vi skal legge på fordagen

jeg har generalisert

angstlidelse og er

veldig ofte i framtiden

jeg er uro av meg for ting som kan skje

eller kommer til å skje

hvordan kan jeg få en hero

noe å føle seg i livet?

ja

jeg har det

først jeg vil si er

det går ikke an å være i framtiden

du er alltid her nå

så det du snakker om

du som har skrevet inn

jeg synes det er vanskelig

å ha oppmerksomheten min

på her og nå

det betyr ikke at jeg er her og nå

jeg går ikke an å være nå ansteden her og nå

så hvordan trener vi oppmerksomheten?

og da er vi over på

noe som er konkret

og det heter mindfulness

eller heter oppmerksomhetstrenning

og det finnes masse fine opplæringer

oppmerksomhetstrenning

og da må man ville det då

og det er en veldig fint sted

der du legger bort telefonen

og så hva kommer jeg i kontakt med

når jeg slutter

og dytter

forskjellige slags angstdempende mediciner

sånn som mobiltelefon inn i ansiktet mitt

jo da kommer jeg i kontakt

med angst eller euro

er du klar?

og så sier jo denne person

som har skrevet inn her

hun sier jo at hun har en lille

så at dette er en slags sykt om det ligger

underforstått i brevet

og det er helt

helt vennig, det er ikke en sykt om

det er et drama

som utspiller seg i ditt sin

og alt som trengs er at du lærer deg

å håndtere angst

og det kan du begynne med her og nå

og hvis du klarer det i et sekund

så klarer du det jo

og du hører du det annet

da jeg snakker om det, så blir jeg litt streng

ja, det blir litt streng, det er jo kosbart

fordi, og det er jo

det kan godt være at jeg er streng

men her er det

hvis du vil noe annet

enda å gå rundt i ditt eget

lille drama, så må du gjøre en

innsats og det krever et arbeid

og det er veldig krevende

og vi lever en kultur

og vi har et sin som ikke er villige

å gjøre et arbeid

vi lever en kultur som sier

hvis du har angst, så skal du få en pille

som tar bort den angsten

og det er en veldig dålig løsning

det er ikke en løsning, det funker ikke over tid

det som funker over tid er at

jeg tar ansvar for den angsten jeg har inn i meg

og lære meg å håndtere den

jeg har ikke sett et ens eksempel på at det ikke går an

men man må ville det

og det er egentlig ingen kritikk

fra min side av den personen

fordi at vi alle sammen

har vokst opp i den samme kulturen som er angst

fintlig angst, som er angst

har angst for angst

og som prøver å fjerne angst

så det viser ikke noe om å gå ut

over en kultur som gjennomsyrer vårt samfunn

og som gjennomsyrer sinne bort

og denne angsten er helt ufarlig

det eneste som trengs

er å møte den

og da kommer du å

sprekke og bli til

akkurat det samme som et trolle eventyr

det blir til, men det får solen på seg

det blir til Gråstein

Gråstein

Ja, det er

månskelig da

det er mange som sliter angst

Kaspar

Ja, ja, jeg vet det

det er veldig mange som sliter angst

det er også egentlig paradoxalt i et samfunn

som har så mange virkemidler mot angst

hvis de hadde funkat så hadde det ikke vært det

men saken er det at det blir flere og flere

det sier jo litt om at de vært heine

vi bruker er dårlige

men det er

men jeg har lyst til å si en ting

og det er at

når det sitter et menneske med meg

som har angst sammen med meg

så tar det aldri lang tid før det

menneske har klart å demonstrere for meg

og seg selv at det er i stand

å hantere angsten sin

det tar ikke mange minutter

det

men sier det menneske, ja, men jeg klarer det jo

og så trenger man

det er liksom å trene kroppen

til å lære seg å spille piano

eller lære seg noe

man må trene

og man må ha trening sammen med folk

som kan lære igjen det

i stedet for folk som er redde for angst selv

og vi har et helsevesen som er redde for angst

og det kan ikke lære noen å håndtere angst

jeg gleder meg til den boket

vi kommer ut kassbar

ja, ja så

jeg håper jeg rikker for jeg dør

du skal nu leve i mange år til

men jeg håper

indelig at den boket kommer snarere

enn seg når, fordi at den trengs

i samfunnet

jeg skal spørre deg et siste spørsmål

før du skal flyge og gå redd kassbar

jeg er veldig, veldig glad

for at du tar det tid til å være med i podcast min

og tar det tid til å dele

av den kunnskapen du

sitt på

og her er jeg som

har et siste spørsmål

og hun spører

at det er en konkret øvelse

hun kan gjøre for å tåle uroen

i kroppen sin

vi har vært innom ganske mye

men kanskje vi skal avslutte

med det

ja

da vil jeg fortsli å følge det

følg med

være oppmerk som på pusten din

en hel

innpust

en hel utpust

ikke prøve

å forandre pusten din

å være oppmerk som på pusten din

hel innpusten

og hel utpusten

når du klarer

det

så kan du øke til to

og det du ser

du vet at

ikke du bryr deg så mye om det

men det du ser her

er forskningsbasert

det viser å ha

stor effekt

så

jeg er veldig glad for at

forskningen tar igjennom det

og flere snakker om det

med å kjenne på følelsene

og kjenne på pusten

at det kan ha noe å si

ja

og jeg er veldig for at

det skal forskes på det

men det er sånn at man klarer å bevise forskningen

eller ikke

og vi må passe på at

at vi undersøker

ting selv

at vi forsker og utforsker

ting selv

i stedet for at vi venter på at noen skal fortelle oss

hva som virker

og da må vi ta noe chanser

og det er veldig trygt å gjøre det som er forskningsbasert

og det er veldig dumt å gå og vente på at forskningen

skal

hjelpe meg til å få det bra i livet

jeg kan gjøre det før forskningen har bekreftet

noe som helst

jeg er litt så nysjerrig

etter 40 år som teraput

så har det jo sett ganske mange

menneske

ganske mange sine liv

og sine ur

og sine drama

og de utspil seg

og du har jo sett livet på godt og vente

både osv. deg selv og osv

hva tenker du

hva tenker du er viktig

for å ha et godt liv

for til tross for alle denne uren

vi sitter med

så kan vi jo ha det veldig bra

og du ser jo det at du har jo aldri hatt det så bra

hva tenker du er

viktig for oss å tenke på

hvis vi ønsker å ha det godt

det har jo med

det vi har sagt om nå

det du må øve på

det er å vente deg mot virkeligheten

sånn som den er

i stedet for mot tankene

du har om virkeligheten

du må vente deg mot virkeligheten

sånn som den er

og si kan jeg klare å være her sammen

med virkeligheten sånn som den er

da vil du få et godt liv

du vil ikke få et smertefrit liv

men du vil få et liv som gjør deg

dypt til freds og da vil du dø

og til freds

og det må jo være veldig fint

har tusen hjertelig takk for

å bli med i dag Kasper

hvor kan mine litter nå deg

de kan nå meg på

urelskolen

nå er det nå, det er hjemmesiden

og der er det kontakt

informasjoner hvis man vil

snakke med en urolær

og det er min kontakt informasjon

og vi har jo flere urolærere

på urelskolen

og det blir smått

om sen flere urolærere

og det er kurser

og det er vandringer

og det er dans

visste du det annet?

ja, nå har jeg fått med meg dansen

du prøvde å rekryterre meg

men det ble for mye uro for min her

også det er urodans

jeg er helt fablagtig for det er å bevege seg

til musikk

sammen med mange andre mennesker

og det er

og det tar ganske lang tid

men det er litt å være samme virkeligheten som nær

og så kan jeg la kroppen min

finne ut hvordan den beveger seg

til denne musikken

og det finnes ingen fasit

og det er ingenting som er riktig

og det er ingenting som er galt

og vi har jo

podkaster som vi lager på urelskolen

og vi har blogger

som ligger på den hjemmesiden

som jeg synes er veldig fine

så

og det kommer stadig nye ting

så følg med på urelskolen.no

supert

tusen hjertelig takk for at du tog

datikaspar

og hvis du tenker at denne episoden

var til nyttet

så send den til den du tenker at den er til nyttet

og

har vi glemt å si noen kaspar?

og vi har glemt å si noe

det må være riktig god påsketter allsammen

og men den kommer rett til påsken

så håper vi at

man har kjent mykje på urelsen

i påsken

og man har kommet å overleve den

det vil jo være en veldig fin beskjed til folk

bruk påskeferien

og møte med familien på påskutter

som en ingang

til din egen urel

og

det er ingen som skal må snu

det er så bra

ok tusen takk

så kan dere ønske å

skrive til meg

så kan dere skrive til meg på

under kommentarfelt på instagram

der er jeg tilgjengelig for å

svare

og takk til alle dere som avvonerer

og hvis du ikke ønsker å gi en rating

så er det et historiehjelp

så kan man gjøre det der man litter på et cast

så much!

Machine-generated transcript that may contain inaccuracies.