Forklart: Annonsørinnhold fra Equinor: Kappløpet på havbunnen

Det her er noen sørenhold fra Equinor og ikke en episode av Forklart.

Redaksjon har ikke deltatt i produksjonen av innholdet.

Norge er i dag en helt central gasleverandør til Europa.

Men at det skulle bli sånn var på ingen måte åpenbart,

da vi startet å leite til olje i Norsjøen for over 50 år siden.

Historien om norsk gas er nemlig delvis et resultat til feldigheter og teknologiutvikling.

Men også en rekke framsynte og klokke politikere.

Der iblandt en jernbanarbeider fra Norge.

En mann som bidrog til å forme norsk gashistorie.

På tågstasjon i Norvik i 1965 går en jernbanefull mektig med navne Rolf Hellem fram og tilbake med raske skritt.

Han kjenner både Norvik og jernbanen ut og inn.

Hele sitt liv har Rolf sett i tunge malmtågan komme fra Kiruna i Sverige, fullastet med jernmalm,

for de skippes videre fra havna og tågan retunnerer tom tilbake.

Det er rundt denne havnindustrien og malmtransporten at Norvik ble bygget opp.

Rolf, som også er politiker i arbeiderpartiet, har alltid vært opptatt av disse sammenhengene

mellom industriutvikling og lokalsamfunn.

Det er noe han skal få god bruk for de neste årene.

Rolf er nemlig valgt inn som stortingsrepresentant, og nå reiser han til Oslo.

På midten av 60-tallet, når Rolf første gang går inn på Stortinget,

deles også de første leitekonstasjonene ut for Norsjøa.

Ingen vet enda om det finnes olje og gas utenfor norske kysten,

men muligheten for en ny industri inspirerer Rolf og mange andre på denne her tid.

De neste årene leser Rolf alt han kommer over av informasjon om olje og gas.

Han diskuterer muligheter og utfordringer med de som vet mer enn han,

enten det gjelder havret og ljus eller historie, geologi og politikk.

Og så en dag.

I think we got an oil discovery here.

Høsten 1969 blir det funnet et stort oljefelt ute i Norsjø.

Ekofisk feltet.

Dermed går startskuddet for det norske oljeventyret.

Med funn av store naturresurser som olje og gas

er ikke ens betydendes med at nasjon som ejer ressursene dra nytte av det.

Hjemme på hybelen sin i Oslo, blant bøker og sakstokument, sitter en banemann og politiker Rolf,

og skriver på elista.

Denne lista skal etter hvert bli et av de viktigste dokumentene for norsk olje og gaspolitik,

og vi blir kjent som de ti oljebud.

Det er de første principle og retningslinjen for hvordan de nye naturresursene

skal komme til norske folket til Gode.

Når det kommer til gas er det spesielt to av de her budene.

Det er to av de her budene som skal vise seg og bli serdeles viktig.

Det ene budet handler om forbud mot å fakle, altså brenne gasen i Norsjø.

Det andre viktige budet handler om i landføring av petroleum,

altså et mål om å få oljen og gasen til land i Norge.

Eivind Thomasen, du er første amonensis i historie ved universitetet i Sørøst Norge,

og du har blant annet skrevet bok om ekvinoors historie gjennom et forskningsprojekt

ved universitetet i Oslo som skal utgis nå til høsten.

Hvorfor er det så viktig for politikerne å få oljen og gasen til land i Norge?

Ja, dette får politikerne tidlig på 1970-talet,

så handler det om industribygging, første og fremst,

å få oljen og gasen til land i Norge så at man kan bygge industri

basert på videre foredeling av olje og gasresurser.

Det er raffineriet, det snakker om petrochemisk industri,

fremstilling av plast og så videre, som man er veldig opptatt av.

Potensielt også gaskraftverk og så videre.

Bygge industri som man kan bygge arbeidsplasset.

I stedet for at ressursene forsvinner til utlandet,

og man blir sittende igjen med kun inntekter,

så ønsker man også de sosiale ringvikningene, så å si.

Hvis man ikke får det til land, så er konsekvensen at det kan gå til marked

og så går man glipp av alle disse mulighetene for Norge.

Da får man penger, men man får ikke endavis arbeidsplasset,

teknologiutvikling, den type ting som man er ute til.

Så hva er det som skjer nå når man har funnet ekofisk?

Da innledes det forhandlinga.

Stortinget har jo da vetet at disse ti oljebud,

som blant annet sier at olje skal landføre sin Norge,

og da innleder man mye bra forhandlinga med partneren

til ekofisk feltet med Philips betroligere med operatøren

i en ledende rolle for å få de til å landføre

både oljen og gassen til Norge.

Men som man hadde forventet, så er det ikke noe stor interesse,

for det er blant partneren, fordi det vil være dyrt og krevende.

Det samme skjer med frigfeltet som man oppdager kort tid senderet,

som også har i alle hovedsak utenlandske eier.

Hva er det som er grunn til at det blir så vanskelig

å få i landføringa med ekofisk og frigte Norge?

Det har delvis med den typen politiske årsaker,

at de eier selskapet har sine markeder på kontinentet

og sine videre foredlingsmuligheter der,

og så er det også at Norge representerer en markedsmessig bak evige.

Og så er det tekniske vanskeligheter med å i landføre

olja til Norge, særlig på grunn av norske renner.

Rett utenfor fastlandsnorge går det i flere hundre meter dyp renner.

Norske renner.

Den undersøske kløfta nede på havbun er flere hundre meter dyp

og flere hundre kilometer lang.

Renner ligger som i vanvitt i Volgrave, nedsunker i havbun

og skyller fastlandsnorge fra oljen og gassen langt ute i havet.

Og krysset norske renner må gjøres med rørledning.

Men på 60 og tidlig 70-tallet blir det ansett som nærmest teknologiske muligheter,

og ikke minst dyrt.

Verken oljen eller gassen fra ekofisk og frig har vært mulig å frakte via rør til norske kysten,

men statøl og norske myndigheter skal få nok en mulighet.

I 1974 finn man et gigant felt nord i Norsjøen, like vest for sångene fjol.

Feltet overgår alt man hadde sett tidligere hva gjelder størrelse,

og innholde olje, men også store mengd av gas,

og feltet heter stadfjord.

Evin, hva er det som gjør stadfjord så interessant for i landføring via rørledning?

Ja, i praksis blir stadfjord det første virkelige testen på i landføringspolitikken,

og den første reelle muligheten kan du se i hvert fall sånne serietet for å få det til.

Det har å gjøre med at det er stort, det har veldig store ressursmengd,

og det gjør gasmengd.

Det har litt med beliggenheten å gjøre, at dette i motsetning til ekofisk,

for eksempel, som ligger helt sør på norsk kontinentalsokker,

ligger stadfjord i det nordlige norskøn.

Det er ikke like opplagt hva som ligger i skjettlandet,

i den nærmeste landføringsstedet,

men det er også litt sånn bak evige markedsmessig,

så Norge er ikke et så urealistisk alternativ alt i alt,

i rent geografisk i hvert fall.

Og ikke minst, så er det det første viktige feltet der

det statlige olieseltskapet Statoil har en stor eierpost

og en største partnerseltskap.

Det er mobil som er operatørseltskap for stadfjord,

men med Statoil i en helt spesiell partner-rolle.

Så dette kan bli den store svenneprøve.

Skal man endelig klare å kryse norske renner

og få olien og gasen til land?

Norge har Statoil i gang med å lede

et stort internasjonalt rødleggingsprojekt

for i landføring, sammen med en rekke andre selskap.

De gjøres omfattende sebunn-undersjøkelsa langs kysten.

De gjøres testa og eksperiment med utstyr og procedurea

for legging, nedgraving og reparasjoner av rødledninger

på en til 350 meter styp.

Men den olien her kommer aldri i noen rødledninger ved en koffer.

Det man hadde sett for seg da man mønte meg

i landføringspolitikken til på 1970-tallet var

at olien og gas, både olien og gas, skulle i landføres i rød.

Det var den mest hensigst, mestigemåtene å i landføre på.

Og så holdt man på samme tid på med å utvikle det,

det som kalles bøyelastingsteknologi,

altså at man fører olien over i en lagertank

som så kan komme tankskip og tappe,

og så fører det til marked eller raffineriet.

Dette var jo under full utvikling da Norsøen ble åpnet,

og hadde kommet langt da statfjørfeltet ble utviklet

eller utbyggd på 1970-tallet,

og det kom innsom et alternativ,

og man fannet her at det var et billere alternativ

for rådlige enn å legge rødledning.

Ja, så det blir ikke noe av den rødledninga?

Nei, ikke for rådlige.

Men Statoil og Arve Jonsen som er leder for selskapet

har tenkt lenger.

Forskningsprojektet har gitt ny og viktig kunnskap

om både havbund og rørteknologi.

Kunnskap som blir viktig når det i neste omgang

skal dreie seg om gas.

Det viser seg nemlig at gasen fra statfjord

vil komme til å bli et problem for olieproduksjon.

For å hente ut olien med gasen tilbakeføres ned i reservaren,

men om seks år vil det være fullt,

og da må man gjøre noe nytt med gasen.

Hva er egentlig de forskjellige alternativens

som man har for gasen på statfjordet, Evan?

Ja, dette er noe man rengiserer gasen i feltet

for det er lage å gjøre.

På 1970-tallet filmer man helt på tampen av 1970-tallet.

1979, at dette ikke vil lasse operatolen mer enn seks år,

altså innen 1985,

så må man finne en annen anvendelse for gasen

for ikke å svekke egenskapene ved statfjordfeltet,

ikke produksjonsegenskapene.

Og de alternativene man da har,

helt i sånn teoretisk set,

så hadde man dette brenne og fakle gasen,

men som er utelukket av politiske årsaker,

og ikke ønskelig fra noens synspunkt selvfølgelig,

for det er en voldsom resursløsning.

Og så har man en markedsmulighet

til et av de store markeder for naturgas,

selv gasen direkte.

Og så har man også den norske industriealternative

som et tredje alternativ i teorien i hvert fall,

at gasen kan i landføres i Norge

å legge i grunnlaget for gasbasert industri,

som er et alternativ som vurderes

veldig utfyllende på slutten av søttelig på 1980-tallet,

men som i praksis faller bort som et hovedet alternativ

på grunn av at man anser det som urealistisk

å kunne bygge opp en industrie som er stor nok rett og slett

til å avta de gasmengande snakkom.

Spørsmålet om gasrøyledningen fra statfjord et kappløp mot Tia.

Statoil og norske myndigheter har kun seks år på seg.

Men seks år, det høres jo egentlig ganske mye ut, Eivind, er det det?

Det kan høres mye ut, men det er nok ikke det i denne sammenhengen.

Her er det mange prosesser som skal på plass før man kommer i havn.

Det er partnerne som skal overbevises.

Det er sagsafdala som skal inngås.

Det er en komplicert politisk prosess som skal falle på plass

før man i det hele tatt kan begynne å legge en rødledning

som i seg selv naturligvis er en veldig langvarig

og krevende prosess hvor mye kan oppstå.

Så det er klart at seks år i denne sammenhengen er ikke så mye å snakke om.

Men norske renner byr på flere utfordringer,

spesielt når det kommer til vedlike hold av rør.

For å få lov til å legge rødledninger på over 300 meters dyp,

må det dokumenteres at det er mulig gjennomfører repasjoner

ledninger nede i det store havdype.

På slutten av 70-tallet ser det dykkere som utfører den her type arbeid.

Men et dykk på over 300 meter, det har aldri blitt gjort før,

og veien er dit er lang og farlig.

Det setter steffer i gang forsøkstykk for å bevise at det er trygt,

men ikke alle forsøkene går sånn de skal.

I februar 1978 gjennomfører amerikanske dykkere et sveiseforsøk

på bunn av Skånevik Fjorden i Sundhårdaland,

320 meter under havet.

På bunn får dem problemer.

Forsøke ender med at en av dykkere omkommer,

som synligvis på grunn av tilførseln av pustegass svikter.

Denne tragiske ulykke omtales som Skånevik Ulykke,

og skjer i et av de mørkeste kapitlan i vår industrihistorie.

I åren som kommer skjer det flere dødslykke,

og mange dykkere har også slitt malvålige og livslange seinskade

etter arbeidet gjord i Norsjø.

På den tiden jobber Norsjødykkeren,

og også de som jobber på anleggen under forhold som ikke er tillatt i dag.

I dag gjøres denne typen undervandsarbeid ved hjelp av minubåter og robotter.

I ti åren etterpå vet hver staten flere kompasasjonsordninger,

både for dykkeren og for det etterlattet,

og begynner det med statens politiske og moralisk ansvar for pionerdykeren i Norsjø.

Forsøke på bunn av Skånevik fjorden går galt.

Men skal vi få gassen til Norge,

må vi fortsatt kunne bevise at det la seg gjøre å reparere rødledninger på 300 meters dip.

Så hva skjer egentlig nå?

Fortsettelsen hører du episode 2 av Kappløpe på havbund.

Du har nå hørt den første episoden av Kappløpe på havbund.

For å høre resten av miniserien kan du gå til podcasten Energinasjon Norge.

Den finner du på Spotify eller Apple-podcasten.

Du har hørt annonsøren halv fra Equinor, produsert av 3.

Aftenpossens redaksjon har ingen rolle i produksjon.

Machine-generated transcript that may contain inaccuracies.